Jeg hater penger.

Jeg er en av de mange ser på som snyltere i storsamfunnet, men som heldigvis de fleste ser på som grunnen til at de betaler skatt. At systemet fungerer godt nok til at det skal plukke deg opp når du blir kronisk syk rett ut av videregående. Sykdommen er et kapittel for seg, men den dårlige økonomien som følger er nesten like slitsomt og altoppslukende til tider.

For selv om jeg er veldig glad for å bo i Norge (ja jeg vet de fleste andre land er mye dårligere stilt), så er det på ingen måte lett å være trygdet her i landet heller.

Jeg er heldig på mange måter. Mine nærmeste kjemper for meg og jeg har endelig både fått egen bolig og bil. Så jeg slipper den enorme belastningen av høye leiepriser og å bli totalt isolert fordi jeg ikke kommer meg ut. Men det er en pris å betale der og. Jeg kan bli på gråten av at renta øker eller når småjusteringer (som andre kaller det) på faste utgifter kommer uventet på. Jeg sjekker møysommelig priser på mine utgifter og bytter stadig forsikring, telefonoperatør og strømleverandør. Skal jeg handle sjekker jeg priser på nett, finner alle kuponger og bonuspoeng jeg kan og tester gjerne ut billigprodukter. Og når folk sier at det bare tilsvarer en kaffe latte om dagen eller et par pizzaer på Peppes ser jeg rødt.

Grunnen til det oppbygde sinnet er de stadig mer idiotiske utspillene fra en regjering jeg ikke valgte. De som stadig gjør det vanskeligere å ikke være pengesterk i Norge, å være syk i Norge og å være i de svakere gruppene. De som gir milliarder i skattelette til de rike men tar fra folk i en usikker situasjon livsgrunnlaget sitt eller er så desperate på å få folk ut i jobb at de kutter alle goder som gjør at de kan klare hverdagen. Denne regjeringen som gir folk akkurat nok til å klare seg men som ikke tenker livskvalitet overhodet. Det hjelper ikke mye å ha til mat på bordet når du ikke kan være med på noen fritidsaktiviteter, hobbyer eller bare være ute med venner å ta en matbit eller en kaffe. Eller enda verre, de som har funksjonshemninger som gjør at de sitter hjemme alene hele dagen fordi de ikke får hjelp til noe annet enn grunnleggende stell.

Det hadde vært så nydelig å kunne kjøpe seg et plagg på full pris, dra til frisøren, ha råd til toget til en storbytur eller kanskje til og med dra på ferie, uten å måtte sette opp årsbudsjett og tenke på hva jeg kan klare meg uten eller hvor jeg kan kutte utgifter. For det er ingen post til sparing, pengene trengs andre steder. Tenk å føle seg selvstendig og være litt impulsiv. Vite at du har råd til nye briller om de knekker, at det ikke blir krise om vaskemaskinen går eller at det skjer noe med bilen. At jeg kan handle det jeg har lyst på av mat uten at det går utover neste måned. Eller å kunne dra til legen eller ta tilskudd jeg trenger uten å måtte kutte ut noe annet.

For å være syk gir deg penger til å eksistere, ikke leve. Så slutt å gjøre forskjellene større, slutt å kutte alt ned til benet for de som har minst. Og gjør det lettere for oss å leve litt, uten for mange bekymringer.

Frihet er å ha nok penger til å ikke tenke på penger.

Skulle ønske jeg kunne jobbe!

Guro