Helsenorge på godt og vondt.

Jeg ble i sommer intimt kjent med et av de mest skremmende ordene folk vet. Kreft. Heldigvis var jeg heldig, er nå friskmeldt og har ikke så mye høyere risiko for å få det igjen enn de fleste i befolkningen. Men min erfaring i dette tilfelle med helsenorge fikk meg til å tenke på helsehierki, underbemanning og at vi trenger flere medmennesker med god tid.

I snart 19 år nå har jeg hatt M.E og blitt best kjent med helsenorge gjennom jakten på å finne ut hva som feilte meg, deretter få diagnose og til slutt en ikke eksisterende behandling. Og jeg kan ikke noe annet enn å si at det er meget lite kunnskap om sykdommen, veldig mange fordommer, lite hjelp å få og i visse tilfeller føler man seg så utrolig liten og kun til bry. Jeg har til og med vært inne på tanken om kanskje jeg kan tenke meg frisk -men det kan jeg ikke. Så å komme inn med noe så konkret som kreft var en helt annen opplevelse.

Nå har jeg utviklet en så skremmende høy smerteterskel at det tok en stund før jeg skjønte noe var galt. Endelig var jeg også i så god form som jeg har vært siden jeg fikk M.E og jeg orket ikke tanken på at noe nytt skulle være galt. Men til slutt sto seg bøyd over sofaen og skrek.

Fastlegen min sendte meg videre uten å vite hva som var galt og der fikk jeg kjenne på ventelister. “Heldigvis” forverret smertene seg og jeg fikk time hos en med kortere ventetid. Hos han ble det konstatert at jeg trengte å operere. Hos denne gynekologen, som også var spesialist, fikk jeg en skremmende vekker. Han sa at min cyste var godartet. Noe jeg senere fikk vite -at det var den ikke! Hvordan i all verden kunne han si det. Tenk om noen kommer med noe til han som ikke må opereres og han sier det samme. Dessverre og heldigvis har jeg utviklet et vel kritisk syn på helsevesenet og særlig eldre leger så jeg fikk ikke det enorme sjokket da jeg fikk beskjed at den ikke var godartet. Det er like farlig som de legene som sier kvinner under 25 ikke trenger å sjekke seg for livmorhalskreft eller at det burde være lengre intervall enn 3 år -for no tull. Sjekk deg!

Så var det å vente på operasjon. Jeg gruet meg. Jeg har vært gjennom mye men aldri narkose. Og med alle mine allergier og overfølsomhet grudde jeg meg enormt. Så at det var litt ventetid da var helt ok for meg, jeg proppet meg full med smertestillende. Men der slo helsenorge til. En utrolig hyggelig dame på ventelistekontoret gav meg en sjanse til å komme inn tidlig, jeg fikk panikk og sa nei men hun ringte heldigvis igjen og gav meg litt lengre frist enn samme dag.

Jeg kom inn til forundersøkelse, hvor legen som skulle undersøke meg glemte lateksallergien jeg hadde beskrevet for 5 minutter siden, så ikke det beste førsteinntrykket. Men når jeg kom inn til første operasjon møtte jeg fantastiske sykepleiere og en utrolig flott lege. De forklarte grundig og tok seg tid. Operasjonen gikk veldig bra og jeg fikk god informasjon i etterkant.

Etter den første operasjonen var det bare å vente. Jeg fikk vite ganske fort at den var ondartet men at den var oppdaget tidlig og de mente de hadde fått med alt. Neste ventetid var å finne ut videre behandling- cellegift, en større operasjon eller ingenting. En kreftkoordinator holdt meg oppdatert men det var grusomt og de ukene sneglet seg avgårde. Til slutt ble det operasjonen.

Men denne gangen var det en helt annen opplevelse. Jeg kom ikke inn først på dagen, og siden jeg tåler dårlig faste var jeg utslitt når jeg endelig skulle inn. Jeg fikk en kort briefing om hva de skulle gjøre og jeg var så glad for at jeg hadde fått time med den første legen for å stille alle spørsmålene mine uka før. For plutselig var det forandringer. Resten av det løpet var en dårlig opplevelse og jeg fikk kjenne godt på underbemanning og helgevakter. Det værste var at det tok flere timer etter oppvåkning før jeg fikk noe info om hva som var gjort. Og full rapport kom ikke før neste dag.

Men det var også flinke folk denne gangen. Anestesilegen som fikk meg til å slappe av, nattsykepleieren som var helt fantastisk varm og sykepleierne på oppvåkningen var gull. Men legen som nærmest gispet sjokkert da han så jeg var stiftet istedenfor sydd kunne jeg klart meg uten og sykepleierne som grunnet dårlig tid plastra meg i arret likeså. Men tross manglende informasjon gikk det jo bra.

Og det er et bra løp og alt gikk relativt på skinner, særlig i forhold til mine andre erfaringer. Etterkontroller får jeg, og jeg fikk velge å bli fulgt opp av legen jeg likte så godt. Og vi blir ikke ruinert av å bli innlagt på sykehus her i landet.

Men det jeg savner er noe ettervern for hodet. Med alt fokuset på mental helse de siste årene syns jeg det er rart at det ikke er et tilbud. Hele sensommeren, høsten og vinteren virker som en virvelvind. Men med min herda psyke, etter mange år som kronisk syk, så går det helt ok. Eneste jeg sliter med er at jeg er i dårligere form enn noen gang og etter en så flott vår i min beste form, så er det hardt å håndtere. Men som jeg ble fortalt, det er enda godt jeg var i så god form for da tålte jeg operasjonene bedre.

En ting jeg ikke kan skjønne er at de kan kutte mer i helsenorge. Sånn som de ansatte spratt frem og tilbake. Noen taklet det godt andre ikke. Det var ikke helt bra med de som hele tiden prøvde gi meg feil smertestillende, de som aldri fikk med seg hva jeg ikke tålte av mat eller de som skulle tatt ut kateter og veneflon for flere timer siden. Det er en ekkel følelse å ikke føle seg ivaretatt.

Det er mye flotte folk i helsesektoren, men jeg skjønner at det er vanskelig å rekruttere. De jobber jo livet av seg.

Jeg skjønner også godt at folk får seg privat helseforsikring, selv om jeg egentlig er mot et klasseskille i behandling og ventetid. Det er tøft å stå på ventelister og å kjenne på underbemanning. Men jeg skulle ønske de som kutter kunne kjent det på kroppen. Det er jo et system de kan komme til å trenge og. Akkurat som AAP eller trygd. Eller kanskje de har alt i privat sektor, og nok penger.

Vet ikke helt hvor jeg ender opp med det her annet enn Sjekk deg!

Og til alle dere flotte folk på sykehusene -tusen takk.

guro