En ny type tålmodighet.

Jeg har aldri hatt så god tålmodighet, ikke med mennesker, ikke med køer og hvertfall ikke med meg selv. Men som egenerklært perfeksjonist jobber jeg til ting er perfekt selv om det kun er på trass. Jeg jobber og mye med å gjøre og tenke en ting av gangen. Noe som er en real utfordring for en multitasker som lett blir distrahert. For å ha en tanke i hodet og ikke la den fly til hva resten av dagen byr på er vanskelig både fordi jeg er redd for å glemme ting, men også fordi det er så deilig med alle nødvendige småting som er gjort. Det er bare det at summen av alle tanker og gjøremål som gjøres inni hverandre gjør både hode og kropp til en kjempeklump med stress og kaos. Derfor er jeg så glad jeg har funnet min nye tålmodighet.

For etter at jeg fikk meg speilreflekskamera og kombinerte det med min type meditasjon - småturer i skogen og ved sjøen, har jeg fått en tålmodighet uten like. Jeg har nemlig blitt fuglekikker og naturfotograf! Jeg kan stå helt stille og glo til en fugl nærmest klatrer på skuldra mi, eller til det sta ekornet kommer ned fra treet igjen. Jeg kan sitte og vente på den perfekte bølgen eller sitte på huk under et rede til foreldrene tror jeg er en del av naturen. Det er så fantastisk når jeg får til noen blinkskudd. Men det skjer ikke uten at tankene er tilstede og konsentrasjonen er på.

Det har kanskje blitt litt mer kjedelig for de som er med meg i dyreparker når kameraet er med, men som regel tusler jeg rundt alene på tur. Og etter 3-4 timer har jeg fått noen kilometer på endomondo, masse frisk luft og noen flotte bilder. 

 

guro