Alene, syk og fattig.

Når jeg enda en gang ser priviligerte, arrogante yrkespolitikere synse om uføre blir jeg bare fryktelig trist.

Når de snakker om at folk leter etter en sykdom eller diagnose de kan få istedenfor å jobbe, skjønner jeg fort at de ikke har snakket med menneskene det gjelder.

Jeg er kronisk syk, usynlig syk og uføretrygdet. Jeg er også overlatt til meg selv, ganske fattig og uten muligheter til å påvirke egen situasjon.

Ingen velger å være så syk at du ikke kan jobbe og være en del av fellesskapet, ingen velger å gå gjennom en forferdelig prøvelse som nav, aap og ufør er og ingen velger å få minsteytelser som gjør at du akkurat holder hodet over vannet! Ingen velger en hverdag med smerter og prøvelser som for mange av oss ofte handler om å komme seg gjennom dagen.

Når du uttaler deg uten kunnskap og empati burde du bli holdt ansvarlig for å bevise dine uttalelser, for når det er så tydelig oppspinn for oss det gjelder skaper du bare enda med fordommer og fordømmelse.

Hva med å snart gi syke mennesker en sjanse til å heller kunne fokusere på god livskvalitet i de bedre stundene de har? Og ikke legg til enda flere hindere og mostandere i kampen vi har for et verdig liv.

Det vi får til av god livskvalitet er på tross av, ikke på grunn av velferdsstaten sånn som den er nå. Slutt å gjøre kampen vår så tøff.

Jeg håper dere tråkker på lego!